Hva skjedde?

Jeg har fått en del spørsmål, mellom alle gode ord, om hvordan det var på utredningen.

Hva som ble gjort, og hva som ble sagt...

Og hva ble utfallet?

Jeg har trengt litt tid på å fordøye alt,

da mye ble sagt og mange tårer grått...
Jeg var helt utmattet da jeg kom hjem den dagen.

 

I dag er en fin dag å fortelle, her jeg har ligget på sofaen mesteparten av dagen etter en date med kiropraktoren. Jeg liker ham igjen i morgen. ;)

Tusen takk til Karen Marie, for mail med spørsmål om hvordan dagen var, og for at du nå får meg til å sette ord på tankene!

Jeg tar legetingene først, deretter det personlige......

Og det blir utrolig mye tekst i dag,
mye er kanskje overflødig, noe blir kanskje slettet etter jeg har skrevet det,
og noe er kanskje for personlig.
Men når jeg nå begynner å skrive, skriver jeg av meg alt.....
(så får jeg redigere meg til slutt ;P)

*

Jeg skulle fått et brev i posten,

med et flere siders spørreskjema.

Dette ble glemt da jeg fikk en avbestilt time,

og jeg gjorde dette i pausene mellom lege, fysio og sosionom.

Dette skjemaet skal dekke både fysiske og psykiske ting,

hvordan man selv ser på situasjonen,

hvor vondt man har, hva slags vondt man har

og hvordan den psykiske tilstanden er....

Det er masse spørsmål, om alt mulig.

*

Aller først møtte jeg en lege,
som skulle snakke med meg om kroppen min.
Om meg.
Vi snakket om tanker rundt jobb, liv, kropp, følelser, kosthold osv.
Vi pratet masse og det tok ham hele 2 minutter og et par spørsmål før de første tårene kom.

Deretter skulle kroppen sjekkes.
Jeg gikk, i undertøyet, forbi ham, han så på hvordan kroppen min rørte seg,
deretter så han på hvordan jeg sto.
Jeg måtte bøye meg og ta i gulvet, jeg skulle stå på ett ben.
Og så skulle han kjenne.
Trykke, strekke, dra, bende....

*

Deretter var det tid for en fysioterapeut.
Vi pratet om fysisk aktivitet, kosthold, følelser igjen (tårer igjen) og han ville også kjenne, dra og bende....

*

Siste person før pausen var sosionomen.
Her pratet vi mest om det økonomiske aspektet,
at det er slit å være sykmeldt, det er mange som er langtidssykmeldte, og da går man over på AAP.
Hva kan man gjøre, hva kan ha krav på, hva skal man be nav om....?
Vi pratet om ting å gjøre, om det å kanskje bare sitte i frisk luft på trappa noen minutter hver dag, om å prøve å klare å gjøre ting med venner, om å ikke ha dårlig samvittighet for at man klarer det men ikke å jobbe, så man kan prøve å holde depresjoner på avstand.
Det er lett å bli deprimert når man er syk, når man ikke klarer det man vil, når man ikke vet hvorfor man er syk osv.
(Jada, det ble tårer her også - jeg fortalte jeg bare hadde klart full jobb i 6 uker og det første hun sa var "Så FLINK du har vært!" *buuuhuuu* Man må ikke være for snill mot folk med følelsene tykt utenpå jakka.....)

*

Deretter ble det 2,5 timers pause,
hvor det var lunsj etterfulgt av møte for de tre.
De skulle sammenligne funn, og dele tanker og idéer.
Før jeg fikk komme inn.
Og dele tårer.... Hahaha!
Da legen fikk vite at jeg hadde grått hos alle tre sa han bare "Så bra!!!" og smilte godt. ♥

*

Og konklusjonen er:

Min psykiske tilstand er sliten og lei, den er nede.
Det er fryktelig slitsomt å ville, men ikke kunne.
Det er slitsomt å være sliten.
I tillegg er det slitsomt å "forsvare" at man faktisk er syk selv om det absolutt ikke ser slik ut!

I følge legen er det mye psykisk i en diagnose som fibromyalgi.
Jeg mener også det, jeg kjenner jo hvordan kroppen min blir vondere om jeg har en psykisk dårlig dag.
Er jeg lei meg eller rett og slett bare sliten, vil kroppen også verke mer.

Han pirket derfor borti min andre store "lidelse",

nemlig "flink-pike-syndromet".

Når man hele tiden skal være flink pike blir det ekstra tungt å ikke kunne.

Man skal klare og kunne alt, og i tillegg gjøre det perfekt.

Jeg har vært sånn alltid.

Jeg har gjort mye for å være flink og for å gjøre andre til lags.

For å være bra nok, flink nok, snill nok, blid nok, pen nok...........

Dette sitter dypt, og her har jeg skrevet mye jeg har slettet

- fordi det sitter så dypt at jeg ikke klarer å forklare det på noen måte uten at det føles som babling....

Snakket vi om det å ville være flink nok ja? ;P

Dette har med selvtillit å gjøre.

"Du har ikke så god selvtillit du?" sa legen........

Nei, jeg har nok ikke det, og det skal jobbes med.

Jeg skal prate med noen,

jeg skal lære meg at jeg er god nok, snill nok, pen nok og blid nok.

Og så til det fysiske:

Jeg har noe som kalles hypermobile ledd, altså overmobile ledd:

"Når et ledd kan beveges utover det normale, sier en at det er overbevegelig eller hypermobilt. Når flere ledd hos samme person er overbevegelige, snakker en om at personen har hypermobilitet. Årsaken til overbevegelighet i ledd kan blant annet være slakke leddbånd, noe som kan skyldes arv, være et resultat av trening, skade eller del av et sykdomsbilde."

(ref. revmatiker.no)

Legen og fysioterapeuten så jo dette da de strakk, trakk og bendte på meg.

Det er ikke bevegelsen i leddene som er vonde.

Det er i musklene rundt.

Det var jo vondt der de holdt for å bøye armen eller benet.

Legen mener dette har ført til en hypersensitivitet i musklene mine.

Musklene i kroppen har jo stått i helspenn i mange år (trolig hele livet) for å holde leddene mine på plass.

Når man da i tillegg biter tennene sammen, man spenner kroppen for klare å gjøre og gjennomføre, blir musklene stive på helt feil måte.

Bl.a har jeg jo kjempestive magemuskler - who knew?! Det synes ikke utenpå i alle fall!!! *ler*

Legen sammenlignet musklene med en syltestikk.

Om man tøyer den til det ytterste, og lar den være slik over lang tid.

Den er ikke mye brukbar til slutt da....

Siden dette trolig har vært en sak hele livet har aldri musklene mine vært sterke nok, de har alltid vært i spenn og i jobb, noe som har gjort mine forsøk på å trene vonde. Som jeg sa til fysioterapeuten er ikke problemet å begynne å trene, men det å fortsette å trene. Hvem klarer å presse seg til å dra på trening når man faktisk blir syk av det? Det er en ting å bli støl, det er noe annet når en blir syk...

Mitt treningsprogram er derfor nå:

Gå tur i 10 minutter. Ikke mer.

Sitte på ball, løft ene benet, deretter det andre. 5-10 minutert

Rockering (fordi jeg allerede hadde det) i 5 minutter

Dette skal trene opp kjernemusklaturen min.

I tillegg søkes jeg til rehabilitering på Grande Rehabiliteringssenter.

Planen og forventningen var Hernes Institutt.

Jeg var veldig forberedt på det, og fikk en nedtur da de sa Grande.

Fordi på Hernes kunne jeg kjøre ned bakken og komme hjem hver kveld.

Jeg kunne være med mann og barn.

De ville ikke søke meg på Grande om jeg ikke ville, det var mitt valg.

Og jeg valgte det fordi fysioterapeuten fortalte at de er veldig gode på smertemestring.

Mann og barn klarer seg mandeg - fredag i 6 uker uten meg,

og jeg får konsentrert meg om trening og form, uten å tenke på klesvask og støvsuging på kvelden.

(For flinke piker de gjør det, selv om de er utslitt)

På Grande skal jeg lære meg å trene,

jeg skal lære meg å slappe av

og jeg skal lære meg å takle smertene på en annen måte enn nå.

*

Utover dette har jeg kuttet ut melk.

Jeg elsker melk, men det er ikke bra for magen min.

Og så lenge jeg får lov til å spise meieriprodukter ellers går det faktisk greit.

Det er bare vanlig drikkemelk jeg skal droppe.

Og etter halvannen uke uten, merker jeg faktisk forskjell.

Jeg har ikke mageknip, og (sorry folkens) den løse magen jeg har hatt siden bakterieinfeksjonen jeg fikk i Tyrkia sommeren '97 er mye bedre!

I tillegg går jeg mot "lavere karbo".

Jeg skal ikke spise total lavkarbo,

men jeg skal kutte ned på inntaket av karbohydrater og gluten i første omgang,

(Som kiropraktoren min sier: Glue=lim..... Gluten er som lim for tarmene....)

for å se om dette kan hjelpe.

Det hjelper ikke for alle, men det er verdt et forsøk!

Nå har jeg på en måte kommet dit,

at jeg er syk nok og lei nok.

Nå prøver jeg alt!

*

Har du lest helt hit må jeg takke deg stort!

Forhåpentligvis har jeg klart å forklare de som lurte på noe litt av dagen,

i tillegg til at jeg har fortalt alle dere mye om meg og mitt. Igjen.

Jeg har tidligere kun fått udelt positive kommentarer og mailer når jeg har skrevet om mitt liv med fibromyalgi, jeg har fått takk fra mange hold fordi jeg forteller og "opplyser".

Derfor følte jeg at jeg kunne skrive så mye i dag.

Takk for at jeg får lufte mine tanker og følelser! ♥

Vibeke....

Bildene er tatt litt her og der i løpet av det siste året