mandag 11. oktober 2010

Hva skjedde?

Jeg har fått en del spørsmål, mellom alle gode ord, om hvordan det var på utredningen.
Hva som ble gjort, og hva som ble sagt...
Og hva ble utfallet?

Jeg har trengt litt tid på å fordøye alt,
da mye ble sagt og mange tårer grått...
Jeg var helt utmattet da jeg kom hjem den dagen.
 
I dag er en fin dag å fortelle, her jeg har ligget på sofaen mesteparten av dagen etter en date med kiropraktoren. Jeg liker ham igjen i morgen. ;)


Tusen takk til Karen Marie, for mail med spørsmål om hvordan dagen var, og for at du nå får meg til å sette ord på tankene!

Jeg tar legetingene først, deretter det personlige......

Og det blir utrolig mye tekst i dag,
mye er kanskje overflødig, noe blir kanskje slettet etter jeg har skrevet det,
og noe er kanskje for personlig.
Men når jeg nå begynner å skrive, skriver jeg av meg alt.....
(så får jeg redigere meg til slutt ;P)


*

Jeg skulle fått et brev i posten,
med et flere siders spørreskjema.
Dette ble glemt da jeg fikk en avbestilt time,
og jeg gjorde dette i pausene mellom lege, fysio og sosionom.

Dette skjemaet skal dekke både fysiske og psykiske ting,
hvordan man selv ser på situasjonen,
hvor vondt man har, hva slags vondt man har
og hvordan den psykiske tilstanden er....

Det er masse spørsmål, om alt mulig.


*

Aller først møtte jeg en lege,
som skulle snakke med meg om kroppen min.
Om meg.
Vi snakket om tanker rundt jobb, liv, kropp, følelser, kosthold osv.
Vi pratet masse og det tok ham hele 2 minutter og et par spørsmål før de første tårene kom.

Deretter skulle kroppen sjekkes.
Jeg gikk, i undertøyet, forbi ham, han så på hvordan kroppen min rørte seg,
deretter så han på hvordan jeg sto.
Jeg måtte bøye meg og ta i gulvet, jeg skulle stå på ett ben.
Og så skulle han kjenne.
Trykke, strekke, dra, bende....


*

Deretter var det tid for en fysioterapeut.
Vi pratet om fysisk aktivitet, kosthold, følelser igjen (tårer igjen) og han ville også kjenne, dra og bende....

*

Siste person før pausen var
sosionomen.
Her pratet vi mest om det økonomiske aspektet,
at det er slit å være sykmeldt, det er mange som er langtidssykmeldte, og da går man over på AAP.
Hva kan man gjøre, hva kan ha krav på, hva skal man be nav om....?
Vi pratet om ting å gjøre, om det å kanskje bare sitte i frisk luft på trappa noen minutter hver dag, om å prøve å klare å gjøre ting med venner, om å ikke ha dårlig samvittighet for at man klarer det men ikke å jobbe, så man kan prøve å holde depresjoner på avstand.
Det er lett å bli deprimert når man er syk, når man ikke klarer det man vil, når man ikke vet hvorfor man er syk osv.
(Jada, det ble tårer her også - jeg fortalte jeg bare hadde klart full jobb i 6 uker og det første hun sa var "Så FLINK du har vært!" *buuuhuuu* Man må ikke være for snill mot folk med følelsene tykt utenpå jakka.....)


*

Deretter ble det 2,5 timers pause,
hvor det var lunsj etterfulgt av møte for de tre.
De skulle sammenligne funn, og dele tanker og idéer.
Før jeg fikk komme inn.
Og dele tårer.... Hahaha!
Da legen fikk vite at jeg hadde grått hos alle tre sa han bare "Så bra!!!" og smilte godt. ♥


*

Og konklusjonen er:

Min psykiske tilstand er sliten og lei, den er nede.
Det er fryktelig slitsomt å ville, men ikke kunne.
Det er slitsomt å være sliten.
I tillegg er det slitsomt å "forsvare" at man faktisk er syk selv om det absolutt ikke ser slik ut!

I følge legen er det mye psykisk i en diagnose som fibromyalgi.
Jeg mener også det, jeg kjenner jo hvordan kroppen min blir vondere om jeg har en psykisk dårlig dag.
Er jeg lei meg eller rett og slett bare sliten, vil kroppen også verke mer.

Han pirket derfor borti min andre store "lidelse",
nemlig "flink-pike-syndromet".

Når man hele tiden skal være flink pike blir det ekstra tungt å ikke kunne.
Man skal klare og kunne alt, og i tillegg gjøre det perfekt.
Jeg har vært sånn alltid.

Jeg har gjort mye for å være flink og for å gjøre andre til lags.
For å være bra nok, flink nok, snill nok, blid nok, pen nok...........

Dette sitter dypt, og her har jeg skrevet mye jeg har slettet
- fordi det sitter så dypt at jeg ikke klarer å forklare det på noen måte uten at det føles som babling....
Snakket vi om det å ville være flink nok ja? ;P

Dette har med selvtillit å gjøre.
"Du har ikke så god selvtillit du?" sa legen........

Nei, jeg har nok ikke det, og det skal jobbes med.
Jeg skal prate med noen,
jeg skal lære meg at jeg er god nok, snill nok, pen nok og blid nok.



Og så til det fysiske:

Jeg har noe som kalles hypermobile ledd, altså overmobile ledd:
"Når et ledd kan beveges utover det normale, sier en at det er overbevegelig eller hypermobilt. Når flere ledd hos samme person er overbevegelige, snakker en om at personen har hypermobilitet. Årsaken til overbevegelighet i ledd kan blant annet være slakke leddbånd, noe som kan skyldes arv, være et resultat av trening, skade eller del av et sykdomsbilde."
(ref. revmatiker.no)

Legen og fysioterapeuten så jo dette da de strakk, trakk og bendte på meg.
Det er ikke bevegelsen i leddene som er vonde.
Det er i musklene rundt.
Det var jo vondt der de holdt for å bøye armen eller benet.

Legen mener dette har ført til en hypersensitivitet i musklene mine.
Musklene i kroppen har jo stått i helspenn i mange år (trolig hele livet) for å holde leddene mine på plass.

Når man da i tillegg biter tennene sammen, man spenner kroppen for klare å gjøre og gjennomføre, blir musklene stive på helt feil måte.
Bl.a har jeg jo kjempestive magemuskler - who knew?! Det synes ikke utenpå i alle fall!!! *ler*

Legen sammenlignet musklene med en syltestikk.
Om man tøyer den til det ytterste, og lar den være slik over lang tid.
Den er ikke mye brukbar til slutt da....


Siden dette trolig har vært en sak hele livet har aldri musklene mine vært sterke nok, de har alltid vært i spenn og i jobb, noe som har gjort mine forsøk på å trene vonde. Som jeg sa til fysioterapeuten er ikke problemet å begynne å trene, men det å fortsette å trene. Hvem klarer å presse seg til å dra på trening når man faktisk blir syk av det? Det er en ting å bli støl, det er noe annet når en blir syk...

Mitt treningsprogram er derfor nå:
Gå tur i 10 minutter. Ikke mer.
Sitte på ball, løft ene benet, deretter det andre. 5-10 minutert
Rockering (fordi jeg allerede hadde det) i 5 minutter

Dette skal trene opp kjernemusklaturen min.

I tillegg søkes jeg til rehabilitering på Grande Rehabiliteringssenter.

Planen og forventningen var Hernes Institutt.
Jeg var veldig forberedt på det, og fikk en nedtur da de sa Grande.
Fordi på Hernes kunne jeg kjøre ned bakken og komme hjem hver kveld.
Jeg kunne være med mann og barn.

De ville ikke søke meg på Grande om jeg ikke ville, det var mitt valg.
Og jeg valgte det fordi fysioterapeuten fortalte at de er veldig gode på smertemestring.
Mann og barn klarer seg mandeg - fredag i 6 uker uten meg,
og jeg får konsentrert meg om trening og form, uten å tenke på klesvask og støvsuging på kvelden.
(For flinke piker de gjør det, selv om de er utslitt)

På Grande skal jeg lære meg å trene,
jeg skal lære meg å slappe av
og jeg skal lære meg å takle smertene på en annen måte enn nå.


*

Utover dette har jeg kuttet ut melk.
Jeg elsker melk, men det er ikke bra for magen min.
Og så lenge jeg får lov til å spise meieriprodukter ellers går det faktisk greit.
Det er bare vanlig drikkemelk jeg skal droppe.
Og etter halvannen uke uten, merker jeg faktisk forskjell.
Jeg har ikke mageknip, og (sorry folkens) den løse magen jeg har hatt siden bakterieinfeksjonen jeg fikk i Tyrkia sommeren '97 er mye bedre!


I tillegg går jeg mot "lavere karbo".
Jeg skal ikke spise total lavkarbo,
men jeg skal kutte ned på inntaket av karbohydrater og gluten i første omgang,
(Som kiropraktoren min sier: Glue=lim..... Gluten er som lim for tarmene....)
for å se om dette kan hjelpe.
Det hjelper ikke for alle, men det er verdt et forsøk!


Nå har jeg på en måte kommet dit,
at jeg er syk nok og lei nok.
Nå prøver jeg alt!



*

Har du lest helt hit må jeg takke deg stort!
Forhåpentligvis har jeg klart å forklare de som lurte på noe litt av dagen,
i tillegg til at jeg har fortalt alle dere mye om meg og mitt. Igjen.

Jeg har tidligere kun fått udelt positive kommentarer og mailer når jeg har skrevet om mitt liv med fibromyalgi, jeg har fått takk fra mange hold fordi jeg forteller og "opplyser".
Derfor følte jeg at jeg kunne skrive så mye i dag.

Takk for at jeg får lufte mine tanker og følelser! ♥

Vibeke....

Bildene er tatt litt her og der i løpet av det siste året

 


28 kommentarer:

  1. Vibeke... Du skriver så utrolig godt! Du er veldig flink!!! Og så ærlig! Tøff! Du imponerer meg stort... Jeg skjønner at situasjonen er tøff for deg, men håper du får all hjelp du trenger!
    Gode tanker fra Hedda

    SvarSlett
  2. Kjære Vibeke,

    Vil bare gi deg en stor klem og fortelle deg at jeg kjenner meg så igjen. Vi har to forskjellige diagnoser, men på mange måter er de også like. Og gjett om jeg kjenner meg igjen på grininga... Men får si som legen min - det er lov å grine og det gjør GODT å grine. Så da så :)

    Heier på deg. Heier på OSS :) Stor klem!

    SvarSlett
  3. Kjære deg. For et sterkt innlegg. Nå skal du takke ja til oppholdet hvor du kan konsentrere deg 100% om deg selv. Ja, det er vanskelig, men også helt nødvendig. Nyt de små framgangene, nyt sola som varmer, nyt de herlige høstfargene, kjærtegn fra din familie, frisk luft, deilige meieriprodukter (minus melk) og lad batteriene! Drit i støvdottene og lykke til!

    SvarSlett
  4. Oida, så synd du skal være så plaget!! Men en takk til deg som vil dele alt dette! Det gjør deg til et stort menneske. Vanskelig og sette seg inn i, men håper alle disse tiltakene vil hjelpe deg! masse lykke til!!
    God natt kjære du.
    Klem J.

    SvarSlett
  5. Så flink du er til å sette ord på følelser og tanker og ikke minst sykdomen.
    Ønsker deg masse lykke til på Grande og håper du tar sjansen å drar dit, det kommer du antagelig ikke til å angre på.

    Hilsen Nina :)

    SvarSlett
  6. Takk for at du deler - akkurat i nå gjorde det "godt å lese" dette... Det har vært en merkelig dag for meg i dag... og dine ord er til hjelp i dag. (natt...)
    Det grubles over så mangt akkurat nå inni hodet mitt..

    ♥TAKK♥
    Klem

    SvarSlett
  7. Hei

    Ååå som jeg kjenner meg igjen.. Jeg har selv hypermobile ledd. Har en sykdom som heter Ehler Danlos Syndrom(noe du kan se på kanskje?).
    Jeg skal "endelig" inn til NAV for samtale om ufør, for det viser seg nå at jeg ikek klarer. Lider også av flinkpike syndromet.;) Men har nå klart å innse at man kan være flink pike UTEN at huset er strøkent til enhver tid. Det handler om å delegere. ;) Vi har kosta på oss en vaskedame hver 14.dag noe som letter hverdagen og humøret veldig. Vi har ikke høy inntekt, men det er snakk om VIKTIGE prioriteringer her.

    Dette blei veldig mye om meg(litt feil i din blogg kanskje), men jeg ville bare at du skal vite at du ikke er alene. Jeg har kommet langt med å innse, og er glad for det. Håper oppholdet hjelper deg. Skal jammen se på stedet selv jeg nå gitt.

    En stor klem fra Anita

    SvarSlett
  8. Takk for at du delte, det er flott å få innblikk i et sykdomsbilde som dette. Håper du får noen gode dager nå etter slik en strabasiøs utredning!
    Ha en super uke!

    SvarSlett
  9. Så tøft av deg å dele dette med oss. Jeg fikk tårer i øynene av dette, det var så ærlig og oppriktig og rett frem. Masse lykke til med opphold på Grande, det vil ganske sikkert gjøre godt å få litt 'eksperthjelp' på hvordan du skal gjøre hverdagen levelig.

    Også trenger vi fokus på psykisk sykdom, det er fortsatt tabu her til lands av en eller annen grunn. Jeg tipper at mange av oss sliter med et eller annet i hverdagen. Hvorfor er det så vanskelig å prate om? Åpenhet om dette begynner med innlegg som dine!

    SvarSlett
  10. Du har skrevet godt og klart å sette ord på viktige ting. En må først og fremst lære å sette grenser for seg selv (og være litt egoist) om en skal mestre sykdommen. Jeg har også blitt mye bedre etter at jeg sluttet å drikke melk, jeg har ikke helt kuttet ut gluten men spiser minst mulig hvetemel og det har gitt gode resultater.
    Jeg hadde ikke råd til å ansette vaskehjelp så det var en utfordring men ved å senke kravene og ta ett rom om dagen så ble det rent hos meg også. Her er det slutt på å ha det rent til helgen men ved å ta litt om gangen så kom jeg gjennom huset 1 gang i uka eller hver 14.dag.
    Det ble mye om meg men syntes det er godt å veksle erfaringer og kanskje lære litt av hverandre.
    Lykke til videre.
    klem fra marilyn

    SvarSlett
  11. Hei!
    Så fint innlegg og så flott skrevet :D
    Nå skal jeg få somlet meg til legen også ;)

    Klem
    Kathrine H.K.

    SvarSlett
  12. Vibeke...
    du er så sterk og tøff som deler alt dette! Kjempeflott skrevet! :) Jeg håper du får stort utbytte av rehaben og at du kan få hjelp til det du trenger hjelp til der!

    Nå har jo ikke jeg noen sykdom, men jeg lider absolutt av flink-pike syndromet. Etter at guttene kom til verden alt for tidlig (og alle sa at jeg kom til å få en psykisk reaksjon på den tøffe tiden på sykehuset) har det ikke blitt noe bedre. Alt skal være på stell til en hver tid. Jeg skal helst holde på med noe til enhver tid og huset skal gjerne være nyvasket til enhver tid. Alt for å unngå at man kanskje får tid til tunge tanker og en reaksjon. Dette har resultert i at jeg per nå nok er på grensen til å ville omtale meg som et fasademenneske... ;) Det er jo ikke riktig så ille da, men jeg tenker at en reaksjon nok hadde vært på høy tid (haddde jo to sykedager hjemme etter forrige sykehustur), men jeg har jo liksom ikke tid... Å slite med psyken er jo nærmest tabu, dessuten føler jeg egentlig ikke at jeg sliter så veldig da... Ikke så lenge alt går på skinner iallefall!

    Uansett, du er sterk og tøff! Du er pen nok og ut fra det jeg innbiller meg absolutt blid nok. Av alt du viser på bloggen er du flink nok også! :) Jeg GLEDER meg til du kommer nordover fordi jeg tror du er et menneske som får meg til å le og kose meg!

    Stå på Vibeke! La jobb være jobb og konsentrer deg om deg selv. Det er det absolutt viktigste!

    Mange klemmer

    SvarSlett
  13. Å, Vibeke så tøff du er :) Tenk på alt du har klart :) Å dele dette med oss gir helt sikkert deg en mulighet til å skrive det av deg, men det gir oss en innsikt i noe som ikke alle skjønner hva er...

    En god klem til deg i dag :)

    SvarSlett
  14. Dette var sterk lesning, Vibeke! Ærlig og sårbart.

    Du skriver også veldig bra. Kanskje du skal prøve deg som forfatter?? ;)

    Klem fra Ann Kristin

    SvarSlett
  15. Takk for at du deler dette! Du er utrolig tøff, det krever mot til å skrive et slikt innlegg!

    Jeg føler med deg og synes det er trist at du skal ha så mye plager.. men det er bra du nå får oppfølging og hjelp. Takk ja til et opphold hjemmefra, der kan du konsentrere deg 100%om deg selv ♥

    Lykke til og stå på!! Jeg heier på deg!!

    Ha en fin dag ♥

    Klem fra Janne

    SvarSlett
  16. Hei Kjære Vibeke
    Det gjør meg vondt at du har så sterke smerter og plager, jeg håper du takker ja til oppholdet. Jeg må si jeg ble grepet av det du skriver, at du er så åpen, at du deler sjela di. Du er STERK.

    Tenker på deg og ønsker deg alt godt.
    Varm klem
    Therese

    SvarSlett
  17. Hei vennen!

    Så bra at du skriver hva du føler og deler det med oss;) Det er tøft gjort!

    Håper at du nå får hvilt hodet ditt fra hverdagen og klarer å komme deg gjennom de ukene du har foran deg.
    Og at det kan gi resultater og gjøre deg godt;)

    Dette "flinke-pie" syndromet er absolutt tilstede her og av og til sier det bare stopp.ALT kan ikke være perfekt bestandig,selv om man så gjærne skulle ønske det!

    Gleder meg til å møte deg;)
    Varme gode klemmer fra Christinamor.

    SvarSlett
  18. Sitter med tårer i øynene..det er AKKURAT slik det er :(
    Så bra du får hjelp!!
    Stå på! :) Du er tøff og sterk som deler!

    SvarSlett
  19. Dette var sterk lesing Vibeke, jeg visste ikke at du hadde så masse plager... Godt å høre at du har fått en skikkelig utredning i alle fall! Så får du ta godt vare på deg selv i tiden fremover! Husk at du må ha det godt med deg selv først, så får resten komme etterpå! Masse lykke til!!!

    Klem fra meg;)

    SvarSlett
  20. Kjære Vibeke.
    Du og meg er i akkurat samme båt. Det er som om du skriver om meg! Ble helt satt ut her jeg...
    Jeg har kraftig form av fibro, tåler ikke melk og gluten ( i ekstrem form) hypermobile ledd. Men i tillegg har jeg mye vondt i leddene. De leter forbrilsk etter spor av revmatisme, men må bare vente.
    Jeg har fått en medisin som heter Lyrica. Den har berget hverdagen min. Den demper smertenervene i kroppen, slik at man slapper mere av. Snakk med revmatolog om den. Fastlege kan skrive den ut etterpå.

    Så nå er tiden kommet til at DU skal lytte til DEG og DINE behov. Mann og barn klarer seg utmerket. Det vet jeg, med mann og 3 barn!

    Klem fra Tina.
    PS. Mail meg gjerne om du vil.

    SvarSlett
  21. Hei Vibeke.
    Ville bare sende deg en stoooooor klem :)
    Mvh Lise

    SvarSlett
  22. Dette ble et langt innlegg, ja! Men det kan være god terapi i å skrive;)
    Når det gjelder fysiske plager, så har jeg ikke så mye å si, bortsett fra at det er godt du får oppfølging.
    Når det gjelder dette med selvtillit og "flink pike" og sånn - ikke tenk sånn!! (He, he, jeg vet det er veldig lett å skrive sånn...) Men jeg mener det! Man KAN ikke mestre alt, fikse alt, klare alt! Ingen kan det! Slapp av, fokuser på det du er flink til, det du får til! Drit i hva alle andre klarer - tenk på deg sjøl!
    Ha en fin tirsdag - og ei fin uke!

    SvarSlett
  23. Jada vennen min, dårlig samvittighet for alt en ikke rekker det kjenner vi godt til vi som har kroniske "ting". Men du, jeg skal si deg det jeg, at når du har lært deg å leve med dette (og det tar tid, for min del snakker vi år, men du kommer dit) så går det helt fint at hybelkaninene er så store at de nesten biter deg i leggen, at oppvasken ikke må ut av maskinen med en gang den er ferdig, at du trenger ei hel uke på å få bort de "søte" kaninene fra rom til rom, osv, osv....
    Og vet du en annen ting, bare det at DU ikke "ser det" lenger, gjør deg faktisk veldig godt. Har andre et problem med det så er det bare å sette dem i gang, men stort sett så er det bare oss sjøl som syns det er så ille, ingen andre ser det du tror vi ser.
    Og vet du hva, hva er vel bedre enn en hyggelig samtale, godt besøk eller bare en kaffekopp (tekopp for din del da ;) sammen med noen uansett støv eller ikke, - som sagt det er bare du sjøl som syns at det støvet er i "veien" :o)
    Du skriver så bra og det er så mange ting å kjenne seg igjen i. Selv om mine armer er et lite problem i forhold til hele din skrott og jeg er dobbelt så gammel som deg nesten, så føler man mye av det samme.
    Men stå på Vibeke og husk; bare du er du og du er unik, klem B

    SvarSlett
  24. Tro meg... jeg kjenner igjen alt dette mer en godt!
    Jeg har fibromyalgi, Hypermobile ledd OG Psoriasis Artritt..... Og lever dermed i et daglig smertehelvete....
    Jeg kjenner alle tankene dine... har luktet på dem og smakt på dem mer enn godt er.... og det blir ikke bedre med tiden.... desverre.
    Så rart at jeg skulle lese dette i dag egentlig... jeg tenkte at jeg skulle skrive et sånt helseinnlegg selv etterhvert (Egentlig inspirert av Huldra som jeg jeg leste om her om dagen) Det er mange av oss som sliter... vi sitter ikke ved symaskinen og traller hele tiden... men mange av oss presser oss igjennom dagene fordi vi MÅ og ikke fordi vi klarer det..... men vi har ikke valget om noe annet.
    Jeg hadde valget mellom et arbeidsliv eller et hverdagsliv (altså være noen for familien og klare med hus og hjem) fordi jeg kalrte ikke begge deler... og jeg har vært igjennom den prosessen du er midt inne i... det ble mange tårer... men samtidig så er jeg så glad for at jeg i dag kan si at "Jeg klarer i alle fall hverdagen sånn tålig bra"..... det kunne jeg ikke si for 3 år siden.

    Jeg ønsker deg det aller aller beste for nåtiden og fremtiden!

    klem fra Ho trollmor

    SvarSlett
  25. Kjære vennen,
    veldig sterkt av deg å dele alt dette, og jeg må si - det er veldig interessant lesning. Håper noe avdet du prøver viser deg å ha positiv effekt. Håper vi får høre om oppholdet på Grande også.

    Skulle egentlig bare innom en tur og gratulere deg med de aller siste timene som 30-åring. Snart er du velkommen over på "min side" ;)

    Her har det vært utrolig travelt i det siste - jeg har en plan... men det gikk ikke helt innenfor tidsfristen... hm... en vakker dag... ;D

    SvarSlett
  26. hei på deg. jeg er selv en dame som sliter med ledd og har fibromylagi og sliter også med sykiske og det er ikke lett for andre og forstå oss .jeg er hundre prosent ufør er 42 år og syns ikke det er noe gøy når man får høre at jeg er lat fordi jeg ikke klarer og jobbe jeg ble sett på som er som lurer staten fordi man kan ikke se på meg at at jeg syk og de kan ikke se og kjenne min vonde kropp fordi det er inni meg og ikke utenpå..stå på vibeke og hold ut ..vi er tøffe på vår måte ...hilsen en som forstår hvordan du har det .....fredrikke

    SvarSlett
  27. Hei :) kjempefint innlegg.. kjenner meg igjen i alt du skriver.. grininga også. Jeg gikk igjennom samme "runden og behandling" og endelig endelig et navn på hva som feiler meg i forrige uke,,, å den lettelsen var enorm.. d er et navn på d som feiler meg :))fibromyalgi.
    føler med deg også i d med at dette er en "usynlig" lidelse å sliter med å gå hjemme når jeg tilsynelatende ser bra ut.. Lykke til videre klem fra meg :)

    SvarSlett
  28. Huff så leit - min samboer har vært igjennom mye av det samme det siste halvåret, selv menn kan være "flinke piker" dessverre! Hva melk og gluten angår så kan det ha en en helt utrolig effekt på ledd og muskler, og ikke minst tarmer! Selv lever jeg gluten og melkefritt og har en egen oppskrifsblogg med kaker, middag og brød :) klikk deg inn og kos deg ;)
    http://glutenogmelkefri.blogspot.com

    SvarSlett

Bloggurat

Bloggurat
Related Posts with Thumbnails