12. mai

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende

og visste åssen åra ville bli,

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kanter,

da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet

og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke

å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture

over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant visne bla’er

men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er

da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei sankthansnatt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når til verdens ende.

- Margaret Skjelbred - 

Mistet litt bloggpiffen.

Har tatt bilder, men finner ikke noe å skrive til de. :P

Kommer nok snart tilbake. ;)

// Vibeke