torsdag 9. september 2010

Oppturer og nedturer - et langt innlegg om mitt liv med fibromyalgi

Da jeg linket i min forrige innlegg, til innlegget om Mammas Fibromonster, så jeg at det er 17 måneder siden jeg skrev det.
Jeg har fått mange nye følgere og mange daglige lesere etter det,
og vurderte det til at jeg gjerne ville fortelle litt om ståa akkurat nå.


Dette innlegget ble ikke det jeg hade planlagt,
det ble mye mer følelser enn jeg hadde tenkt.

Det blir mye tekst nå,
og mange vil nok tenke jeg syter, men jeg vil gjerne bare forklare hvordan denne sykdommen preger meg. Akkurat nå.

(En annen med samme diagnose vil ha et helt annet sykdomsbilde)

Les gjerne det første innlegget mitt for å lese mer generelt om fibromyalgi.
*

Sommeren 2007 var jeg til utredning på Sykehuset Innlandet avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering på Ottestad ved Hamar, etter flere år med smerter, diffuse smerter som kommer og går, og som flytter seg fra det ene til andre stedet på kroppen....
Mamma og mormor (og mormors tante) har diagnosen Fibromyalgi og jeg var så heldig at jeg hadde en lege som tok meg på alvor og sender henvisning til Ottestad.
Jeg er egentlig "for ung", men med flere ledd i familien ville de likevel undersøke.
Først er man til samtale hvor legen går gjennom sykdomshistorien, deretter svarer man på et spørreskjema og til slutt blir man "kjent på".
"For å tilfredsstille de tradisjonelle kriteria for FM, må pasienten ha:
A. Omfattende smerter i alle fire hoveddeler (over-/underkropp + høyre/venstre side) av kroppen i minimum 3 måneder
B. Smerter i minst 11 av de 18 spesifiserte såkalte "tenderpoints" (ømme punkter)".

Legen jeg var hos konkluderte raskt.
Ingen tvil om at det var fibromyalgi jeg hadde...

Det var både kjempenedtur i en alder av 27 å få diagnosen kronisk syk,
men også en enorm lettelse å vite.
Å vite hvorfor jeg var i dårlig form, hvorfor jeg hadde så vondt,
hvorfor jeg sov så dårlig, og ikke minst hvorfor jeg så lenge jeg kunne huske hadde hatt magesmerter.
(Det har vært noen legebesøk og både colonoskopi x 3 og gastroskopi for å sjekke magen)

Sommeren 2007 jobbet jeg 100% og det var ikke behov for opptrening eller tilrettelegging,
jeg var jo i jobb. Jeg fikk derfor beskjed om å ta kontakt om tilstanden forverret seg.
Høsten 2007 ble jeg gravid og hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) tar over.
4 måneder i senga/sofaen og to sykehusinnleggelser senere er jeg tilbake i 40 % jobb, og naprapaten jeg gikk til sier musklene i kroppen faktisk er bedre enn noen gang. Det virker som om kroppen slapper av så det bare er kvalmen jeg trenger å bekymre meg for... Jeg øker jevnt prosentene jeg jobber og frem til 1 måned før fødsel jobber jeg faktisk 80%!
Hedda blir født sommeren 2008, etter igangsettelse fordi jeg på slutten var så plaget med mye bekkensmerter.
(Vi ble satt i gang en uke på overtid, legene mente det holdt for meg).

Med baby i hus var jeg hjemme i ett år, og da foreldrepermisjonen var over ble jeg dessverre permittert fra jobben min. Vi så det positive i det og Hedda fikk 60% plass i barnehagen. Jeg fikk en bitteliten kontorjobb, så vi alle kom oss ut av huset noen timer i uka, men ellers koste vi oss hjemme.

I mai 2010 ventet jeg på oppsigelse i posten,
jeg hadde vært permittert ett år og siden arbeidsplassen min fortsatt ikke kunne tilby jobb ville det bli arbeidsløshet. Vi stresset ikke, vi klarte oss greit med mine dagpenger og mannens lønning.

Men hell og lykke - de ringte meg fra Montér en kveld i mars, og lurte på om jeg ville ha jobb!
Etter et par samtaler forteller jeg at jeg har fibromyalgi, men at dette aldri har hindret meg i jobb tidligere.
Jeg vet jeg ikke kan sitte i kassa på matbutikken, men dette var helt annen type jobb.
Det ble ringt for referanser og de var gode, ingen hadde noe å si på diagnosen min.
Tidligere sjef har samme diagnose og forklarte de enda litt mer om sykdommen.

I slutten av april begynner jeg hos Montér!


(jaja, ikke helt samme situasjon, men det var glede og greit med bilder som bryter opp teksten ;P)

 
I løpet av første 3 ukene får jeg omgangssyke to ganger...
Jeg som hadde hatt det én gang på to år, etter at Hedda ble smittet i barnehagen.

Og så begynner bekkenet å krangle.
Vondt i hofter og bekken, med stråling ned i ben og opp i rygg.
Det er vondt å gå, vondt å stå og til tider vondt å sitte og ligge.
Lettvint.
Kiropraktoren min sykemelder meg tvert.
100% med befaling om hvile.
Etter 6 uker i full jobb...........

Men det hjelper, så etter en stund klarer jeg å jobbe 50%, og med et lite skritt tilbake etter sommeren (4 uker uten behandling) klarte jeg til slutt 60% i august, med håp om 70% i nær fremtid.
Kjempeopptur!

Og så.....
Kjempenedtur.
Kroppen stoppet igjen.
Tilbake til 100% sykmelding,
og ny henvisning til Ottestad for mer utredning.

I vår sendte legen min henvisning til Hernes Institutt for at jeg skulle få være med på trening i varmtvannsbasseng (det er slikt basseng på Hamar også, men 40 minutter i bil t/r gjør det like ille igjen).
Jeg fikk da tilbud om opphold, altså 6 uker på rehabiliteringsinstitutt.

Jeg takket ja til å stå på venteliste - jeg gikk jo bare hjemme uansett, men så fikk jeg jobb og ville prioritere dette.
Det ser man i ettertid at kanskje var dumt,
og nå blir det nok en ny henvisning dit.

Så ståa pr i dag er 100% sykmelding,
mens jeg venter på å komme til ny vurdering og muligens på rehabilitering...
*

Det har vært en lei tid i det siste,
da jeg jobbet hadde jeg mye vondt og lite overskudd, det ble mye sofaligging og dårlig humør,
og så kom nedturen med at det ble ny sykemelding.
Det var mye tårer på legekontoret, hos kiropraktoren og så hos sjefen
(som forøvrig er helt herlig oppe i dette, det var godt å gå ut derfra med en god følelse!)
da jeg innså at jeg igjen måtte kaste inn håndkleet.

Etter halvannen uke hjemme, med Hedda i barnehagen 3 dager i uka, ser jeg at formen er stigende.
Overskuddet er på vei tilbake og humøret likeså.
Jeg har fortsatt vondt, men ikke med masse stråling i armer og ben,
det går litt flere dager mellom hver gang jeg ser kiropraktoren
og jeg orker å bake med datteren min!



Det er godt å orke å leke mer med Hedda, å orke å stelle seg og å dra ut av huset, å orke å rydde og lage middag, å orke å invitere venner på besøk, og å orke å ha "tid" med mannen min.
Ja, en orker ikke mye når både kropp og hode er "nede",
og sex er ikke på toppen av den korte listen.... Dessverre!

Men dagene går litt lettere når jeg kan ta det rolig de dårlige dagene, og jeg kan
nyte de gode!

Jeg har lært meg å prioritere og å si nei.
Det er det vanskeligste, å si nei.
Å si nei til å være med på ting jeg har lyst til,
å si nei til å reise hjem til Moss for å treffe venner og familie.

Jeg har ikke vært i Moss siden 17.mai,
fordi jeg vil ikke prioritere 3 timer i bil én vei,
når det gir smerter å hente Hedda i barnehagen 10 minutter unna.
(Ja, vi var i Oslo på messe og Kick Off for et par uker siden, men da kjørte mannen, hadde ikke han blitt med hadde ikke jeg reist heller...)

Og det er nettopp det som gjør ting vanskelig,
folk ser ikke at jeg har vondt.
De dårlige dagene er jeg hjemme, til nød er jeg raskt på matbutikken eller til behandling,
Ellers hjemme med sofaen....hvor jeg er stille både på Facebook og sms....
De gode dagene kan jeg dra ut, være med venner, lunsje, klippe plenen el.l.
Da ser folk meg.
Og jeg ser ikke syk ut.


Det finnes jo kjente som også leser bloggen, og som ser hva som skjer her i huset.
Jeg føler jeg må sensurere oss når jeg har dårlige perioder,
selv om det faktisk er mann og svigerfar som jobber....
I forhold til hva som er gjort her i huset har jeg gjort minimalt.
Å dille litt eller montere et skap når formen er god, og ta bilder og blogge det når kroppen krever sofaen er ikke jobb.
Det gjør ikke at jeg orker en hel dag på jobb, eller en tretimers biltur for å være sosial.
Selv om jeg vil, mer enn noe!

Det er min måte å holde seg flytende.
Bloggingen gir meg mye glede, det gir meg noe å være en del av,
når kroppen ikke vil la meg være en del av det sosiale med nye venner i Elverum,
eller "gamle" venner i Moss, venner jeg savner hver dag.

tusen, tusen takk til alle bloggere og alle lesere.
Alle dere som lar meg får lese om deres liv
og alle dere som legger igjen en hilsen hos meg.
Takk for at jeg får være med dere!



Jeg vil også takke mine gode venner,
som venter på meg i dårlige tider og som er med meg i gode,
de som ikke stiller krav og de som spør for å lære og forstå.
(Bente, du vil aldri forstå hvor mye det betydde da du i sommer ba meg fortelle om fibro!)

Og aller mest
takk til min elskede mann
fordi han alltid stiller opp,
alltid hjelper til
og alltid er der.
Jeg er evig takknemlig!


♥ ♥ ♥

Dette innlegget har jeg brukt timer på å skrive.

Både fordi det ikke er lett å få til et innlegg med en 2-åring rundt seg,
men også fordi det er vanskelig å sette ord på såre følelser og tanker,
det er tøft å blottlegge seg...
Det er skummelt å nå skulle trykke på “publiser”…..

Håper det ikke ble for mye klaging, takk til deg som har lest helt hit!
Innlegget ble som sagt ikke som først tenkt, men det var dette som kom da jeg skrev...

Les gjerne dette innlegget og her for å forstå mer...

41 kommentarer:

  1. Stor varm klem!
    Jeg syns du er tøff som deler historien din, og at du tør å være synlig!
    Anniken

    SvarSlett
  2. Flott at du er så ærlig på hvordan det er for oss som har kroniske sykdommer. Veldig vanskelig når det ikke kan sees på en. Veldig slitsom hverdag i perioder.

    Lykke til videre!

    SvarSlett
  3. Hej gumman!! Jag vet själv hur det är leva med konstant smärta då jag har två krossade nack kotor efter en bil olycka för ett par år sedan. Under 2 års tid levde jag i konstant smärta så till den grad att jag grät mig till sömns varje natt. Läkarens ignorerade mig och ingen lyssnade förrän jag gick till sjukgymnasten och ställde mig och storgrät där och brar ville få hjälp. Visade sig att jag hade två kotor krossade, benmärgen och nerverna satt i kläm. Jag skulle opererats men hade sådan tur att det rättade till sig självt när jag blev gravid med Isak. En stor kram till dig gumman! Tänker på dig.

    SvarSlett
  4. Takk for at du deler! Er nok kjempe tøff,skummelt men på samme måte godt å få fortalt hvordan du har det.
    Håper oppturen din varer leenge.
    Ha en flott dag!
    Klem Christina

    SvarSlett
  5. Megastor klem til deg- nå fikk du meg til å grine litt! Det er så urettferdig at du som egentlig har så enormt mye energi, positiv energi, skal måtte slite med den fibro"dritten"!

    SvarSlett
  6. Heisann, Syns du er tøff som deler dette med oss, det er jo masse tanker og følelser inni bildet :-)

    Håper du får en gedigen opptur som vaaaaaaaaaaaaaaaaarer :-)

    Stor solklem fra moi :-)

    W

    SvarSlett
  7. Det kreves mot for å skrive et slikt innlegg. God bedring og håper kroppen blir bedre snart.

    SvarSlett
  8. flott skrevet.. du er en sterk kvinne! stå på å gjør ditt beste. De rundt deg må lære å leve med sykdommen din like mye som du selv må d. Står respekt av at du skriver om deg selv og dine utfordringer

    SvarSlett
  9. For en historie..utroli sterkt å lese. Det er jo sånn her i livet at noen får litt mer ubehag enn andre...noen oppoverbakker og noen nedoverbakker.
    Lykke til videre.

    Hilsen Gunn

    Ps.Lyktene var kjempelekre

    SvarSlett
  10. Tøff historien og tøft å fortelle!
    Sjukdom er belastande både fysisk og psykisk...

    Er det slik med fibromyalgi at ein ikkje kan såp sjukdomsforløpet? Korleis framtida blir...

    Det syns eg er det verste med å ha MS...at eg ikkje veit korleis eg er om 1 dag, ei veke, eitt år osv... Tenker jo alltid det verste... Rullestol, lenka til senga, ikkje klare meg sjøl, ikkje kunne ta vare på ungane mine, miste talen osv..

    Godt du har mange rundt deg som hjelpe til! Det er gull verdt!
    Og godt at du er flink å ta vare på dei gode periodane og glede deg over dei!
    Det er kjempeviktig!!

    Klem M♥

    SvarSlett
  11. Stå på! Vet hvordan det er å se frisk ut, men ikke føle seg slik!!! Samvittigheten gnager og har inget ønske om å blihengt ut som en snylter og syter... Er selv under utredning for ledd og div andre plager:(

    Men; STÅ PÅ du kjenner deg selv best, du skal ikke trenge å stå til rette for andre mht din sykdom.

    Klem fra meg:)

    SvarSlett
  12. Hei søte deg, for et mot du har som klarer å skrive et slikt innlegg... :)... Trist å lese at det ikke går så bra om dagen, men godt å høre at du har lært deg hvordan du skal takle det... det er jo også en kunst, det å leve med sykdommen og akseptere at man ikke klarer alt man ønsker. Fikk litt klump i halsen når jeg leste symptomlisten, for det er jo akkuratt disse plagene jeg har... Men nå er det ikke lenge til jeg skal på utredning igjen, så da får jeg nok svar.

    Sender en stooooor klem til deg som er så ærlig... det hjelper nok mange andre som også er i samme sitasjon, inkludert meg.

    SvarSlett
  13. Off.. Vibeke! Så trist å høre.. Håper du får plass på rehab... Og at du blir godt tatt vare på av NAV.. Jobber der selv med oppfølging av sykemeldte! Vet godt også hva det vil si å være langtidssykemeldt da jeg var det i 4 md i 2009.. Off.. Ikke lett!

    Ønsker deg GOD BEDRING! :) Håper du føler deg bedre snart.. Ikke forhast deg.. Bruk den tiden du trenger!!

    Stor klem fra
    Christina

    SvarSlett
  14. Takk som deler, søte deg. Var ikke et snev av klaging å spore gjennom hele innlegget, sitter bare igjen med samme følelse som jeg har hatt overfor deg fra før - bare forsterket - du er ei beintøff dame! Håper de gode periodene langt overveier de vonde. Er imponert over hvor mye du får til, på tross av situasjonen.

    StOor klem,
    Mari Ann

    SvarSlett
  15. Heia søte Vibeke! <3
    Jeg synes ikke dette var noe klageinnlegg og jeg har lest HVERT ENESTE ord i innlegget ditt. Håper det er flere gode dager enn dårlige og jeg synes du er knalltøff som deler historien din her på bloggen.

    Mange varme klemmer fra meg som er på touklersopphold i Tromsø med Nikolai!

    SvarSlett
  16. Det var sterkt lesing, nesten som å lese min egen historie. Jeg fikk konstatert fibromyalgi tidlig i 30 årene og har desverre vært uføretrygdet siden. En trøst er at en lærer å leve med sykdommen etterhvert. Det høres ut som du er på god vei. Lytt til kroppens signaler og si nei når du må.
    klem fra marilyn

    SvarSlett
  17. Takk for at du deler, Vibeke:-)
    God-klem

    SvarSlett
  18. Fin lesning Vibeke. Synes det er bra at du legger ut din historie. Så får vi andre et lite innblikk i hva det innebærer for en som har denne lidelsen. Virker som denne diagnosen har fått mer aksept de senere år. Det er veldig bra! Stå på du. Synes du er flink jeg. Og du, dette er på ingen måte noe syteinnlegg;).

    Forøvrig takk for svar;).

    Klem fra Marilinn

    SvarSlett
  19. Dette har ikke noe med syting å gjøre, her har vi et forum hvor vi deler så masse annet med andre at det må være lov å kunne utrykke frustrasjon også;oD
    Jeg vet og skjønner eksakt hvordan du har det og det har jeg gjort i mange år dessverre;-) Det er ikke lett å være usynlig syk og ha disse gode periodene etterfulgt av et smertehelvete som jeg ikke misunner min verste fiende! Man blir satt ut både fysisk og mentalt og har ikke noe å gi hverken seg selv eller andre, det sosiale livet blir som en høy mur av "VIL IKKE" hogd i den sterkeste granitt, man skal være frisk og sterk for å rive den ned!!

    Etter å ha lest ditt
    (og TurboLotte's) innlegg i dag har jeg selv fått mot til å redigere og å legge ut et innlegg om noen negative opplevelser som har satt meg ut av spill i en periode nå:-( Det er godt å føle at man kan dele det som ikke er så positivt også;-)

    Tusen takk!!

    Trøsteklemmer fra Grete

    SvarSlett
  20. Nei, nå måtte jeg gråte en liten skvett du.

    Også så glad som jeg ble for at formen var såpass bra at du "orket" akkurat min sommerfest, nå ble jeg ekstra glad for det kjenner jeg :o)
    Klem, B

    SvarSlett
  21. Stå på, Vibeke! Håper mange "bedrevitere" også leser bloggen din, så de kan skjønne hvordan det er med sykdommer som ikke synes! Har vært borti "bygdedyret" på den måten selv, og det er IKKE hyggelig! Men tenk at du vet best selv og drit i ( unskyld uttrykket) de som bryr seg med hva du gjør når du har en god dag! Gode dager må man ta godt vare på og bruke de for alt de er verdt! (og ikke gjøre alt man syns man må gjøre, for da bruker en dagen feil! Ref: min fysioterapeut)
    God bedring!
    Mette S.

    SvarSlett
  22. Att vakna upp & förstå sig själv
    http://sessanochprinsessan.com/

    SvarSlett
  23. Hei Vibeke!

    Syns det er tøft av deg å dele historien din:) Absolutt ikke syting!
    Mamman min har samme diagnose, så jeg vet jo noe, men jeg aner jo ikke hvordan det er sjøl. (Jeg har litt annen bagasje...)
    Vondt å lese om de tunge periodene dine og rørende å lese hvordan du takker de rundt deg:)
    Stå på!

    God klem :)

    SvarSlett
  24. Takk for at du deler dette med oss. Det koster mye og fortelle og sette ord på følelser.
    Du må ikke sensurere, de som ikke forstår hvordan din sykdom hindrer deg enkelte dager. Ja de kan vell bare snakke. Du må bry deg om deg selv og hva du orker. Jeg synes det er kjekt og kunne få følge deg og familien din i oppturer og nedturer. <3
    Du har en nydelig blogg. :)

    Synes selv det er vanskelig og sette ord på følelser. Hvor mye skal du fortelle om her på bloggen? Jeg er veldig ny som blogger, så kjenner veldig godt på det hva skal jeg skrive, og hvor mye? ;)

    Goe knib. Dette var veldig interessant og nydelig innlegg. :)

    SvarSlett
  25. Hei igjen☺

    Om min eller din diagnose har dårlegast utsikter skal eg ikkje uttale meg om, veit for lite om din diagnose til det. Min diagnose utartar seg veldig forskjellig frå person til person, men det er heilt klart ingen "bra" diagnose. Er jo det som er pyton-å ikkje vite framtida!! Men ifølge nevrologen min er prognosen min ganske bra sia eg har hatt veldig lite plager-uten at han kan sei nåke 100% sia det er umuleg for nåken å vite! Hadde anfall då eg fekk diagnosen for 2,5 år sia, eit i februar og har dessverre hatt symptom siste veka :( Får jo ein nedtur då! Men eg håpar det går over denne gangen og, og at det vert lenge til neste gang!!
    Når eg har anfallsperiode er det viktig med ro og kvile, og viss muleg finne ut ka som triggar anfallet og prøve unngå det-ikkje so lett alltid!!
    Trening er viktig for meg-men dessverre eit tiltak... Balansetrening er nåke eg absolutt bør trene sia diagnosen lett går utover den.
    Trening burde vore på resept for oss som har diagnosar der det er so viktig å trene!!!

    Håpe du kjem på rehab og får masse nyttige tips som kan hjelpe deg!!

    Klem M♥

    ps...ikkje meininga snakke om meg når du har skrive eit innlegg om din situasjon..men av og til kan det vere godt snakke med andre i "samme" situasjon... sjøl om eg har valgt å ikkje delta i gruppe med andre som har samme diagnose-føler det blir meir fokus på sjukdommen då, og når eg ikkje er so plaga orkar eg ikkje sitte å sjå på andre som kanskje har det mykje verre enn meg og sjå korleis det faktisk kan bli...tenker nok på det om eg ikkje ska sjå det "live"...om du skjøne...☺

    SvarSlett
  26. flink du er som setter ord på tingene..... og du får en klem tilbake fra ei som har det omtrent akkurat likedan som du..........*kleeeem*

    SvarSlett
  27. For et fint og ærlig innlegg! Syntes absolutt ikke det er et syte-innlegg, det er jo DIN blogg, og sykdommen er en del av deg. Selv om jeg umulig kan forestille meg hvordan det er å være kronisk syk, syntes jeg det er flott å lese slike innlegg for å få et lite innblikk.

    Ønsker deg masse lykke til, håper oppturen varer!

    Klem fra Kaja
    ps! Var på joggetur i "nabolaget" for et par uker siden, og der dukket det opp et hus jeg mente jeg hadde sett før, men husket ikke helt hvor. Men så var jeg inne på bloggen din, og husket plutselig at det huset, det er jo ditt ;) Hehe...

    SvarSlett
  28. Sv: Hehe, det er et stykke til det krysset ja! Nå bor vi rett over ved det krysset hvor veien nedover går bl.a. til rørgata og oppover mot hovindberget, hvis du skjønner.. Vi bygger på Søbakken, på det nye feltet i Stavåsbakken. Så blir litt nærmere byen, men samtidig nærme skog og mark :-)

    God helg :-)

    SvarSlett
  29. Huff og huff kjære dæ.
    Kan ikke annet enn å ønske deg alt godt og sende masse varme klæmmer og håpe at du i det minste får ei hyggelig helg.
    Klæm fra Susanne

    SvarSlett
  30. Huff og huff kjære dæ.
    Kan ikke annet enn å ønske deg alt godt og sende masse varme klæmmer og håpe at du i det minste får ei hyggelig helg.
    Klæm fra Susanne

    SvarSlett
  31. Tusen takk for at du våger å sette ord på og prøver å forklare hvordan det er!

    varm klem fra ei i samme båt! :)

    SvarSlett
  32. For et utrolig sterkt innlegg. Jeg visste ingenting om at du er syk. Og ha en sykdom som ikke er tydelig for øyet er ikke lett med tanke på at de rundt tror man ser frisk ut.

    Veldig tøft av deg å dele dette med dine lesere!!

    Ha en fin kveld, Vibeke.

    Klem fra Marthe

    SvarSlett
  33. Tøft gjort av deg å skrive om dette! Kan ikke være lett når folk stiller spørsmål ved om du er virkelig syk fordi de ser deg på gode dager. SYnes du virker som en sterk og tøff dame!

    Håper du kan klare å ta tiden til hjelp slik at de gode dagene blir mange og de vonde færre!

    Ta vare på deg selv! Ha en fin kveld sammen med dine kjære:-)

    SvarSlett
  34. Fantastisk bra innlegg! Jeg har selv ME og kjenner meg igjen i alt. Tusen takk for lesingen!

    SvarSlett
  35. Står stor respekt av å dele alt dette med oss på bloggen din. Sitter her med tårer i øynene, og vet ikke helt hva jeg skal si... annet enn at jeg synes du er kjempetøff, og at jeg virkelig håper du får en superopptur snart. Og ja - jeg har veldig troen på det oppholdet på Hernes Institutt! Har selv vært der i praksis, og sett mange fått hjelp og blitt bedre. Krysser fingrene for deg!

    God klem

    SvarSlett
  36. Ett flott innlegg det står respekt av, utrolig godt skrevet..
    Du har en stri hverdag skjønner jeg. Kan bare gi deg en god klem.

    SvarSlett
  37. Flott at du setter ord på et litt "tabu" emne. Man skal jo være så vellykket og mestre så mange sider av livet. Er i samme situasjon som deg, klamrer meg fast i 50% og ingen forstår hva som feiler. Ikke lett det der, man blir jo stemplet okke som. Bor i tigerstaden og kjenner presset om velfungerenhet og høyt funksjonskrav godt. Kanskje er vi ikke laget for dette kjøret. Man må ta noen vanskelige valg i livet. Nå har du valgt å prioritere helsa, til deg og familiens beste. Håper du kan få fred med det valget og gjøre mest mulig ut av hverdagen. Det er i hvert fall mitt mål :-) Klem

    SvarSlett
  38. Uff, jeg vet så fryktelig godt hvordan du har det!
    Det å være ung å få en kronisk sykdom, ikke klare og fungere normalt, folk som ser "ned" på deg fordi man SER jo ikke syk ut! :(

    FM er en kjiiip sykdom,
    men man må bare leve med den, dessverre!

    Klem Jatte♥

    SvarSlett
  39. Ett flott innlegg :) Og jeg tror det er viktig at folk som står "utenfor" får en titt inn.

    Selv om jeg ikke er syk er det mye du skriver om som jeg kjenner igjen - det å ha tid og overskudd.... det er noe jeg kjenner veldig på for tiden.

    Håper du får mange flere gode enn dårlige dager :)

    Klem

    SvarSlett
  40. Så tøft av deg å dele dette med oss, Vibeke! Et kjempefint innlegg, som det står tonnevis av respekt av! Stooooor klem til deg fra meg!

    SvarSlett
  41. Så fint å lese hvordan du beskriver sykdommen din. Kjenner jeg sitter her md klump i halsen og tårer i øyekroken.

    Har fått påvist artrose/slitasjegikt i hoftene og har mange opp og nedturer for tiden.
    Ser at innlegget er fra litt tilbake i tid, men allikevell..
    Takk for at du deler, det gjør at man vet at man er flere

    Klem

    SvarSlett

Bloggurat

Bloggurat
Related Posts with Thumbnails