lørdag 1. september 2012

Jeg har overlevd Hyperemesis - del 2

Dette er del 2 av en "fortelling" om mine tøffe svangerskap med Hyperemesis Gravidarum/Ekstrem svangerskapskvalme. Det er dessverre ikke alle som har enkle svangerskap, noen av oss blir faktisk syke av å være gravide. Jeg skriver nå, mest for å få historien min ned på papiret, til den norske HG-siden som lages, men også for å tømme meg litt. Jeg skriver det på bloggen, slik at jeg kan dele - og kanskje nå flere.
 Takk for at du tar deg tid til å lese! Del 1 finner du her.
"Hvordan arter tilstanden seg?
De fleste opplever kvalme utover hele dagen, ikke bare om morgenen. Plagene starter som regel mellom svangerskapsuke 4 og 10. Kvalme og brekninger er så uttalte at allmenntilstanden påvirkes. Pasienten klarer verken å få i seg mat eller drikke, og kan bli avmagret (mer enn 5% av kroppsvekten) og dehydrert. Kvalmen når som regel en topp rundt uke 9 i svangerskapet. Tilstanden kan være så uttalt/invalidiserende at den krever innleggelse i sykehus. Sykehusinnleggelse når en topp omkring svangerskapsuke 9, for så å avta frem til svangerskapsuke 20, hvoretter tilstanden er uvanlig."
Kilde: NIH.no

Sommeren 2012 fyller Mannen 42 år, og med en datter på 12 fra et tidligere forhold, er vi enige om at hvis Hedda skal få et "helsøsken" som er nærmere i alder enn storesøster, må vi gjøre det nå. Jeg har selv en halvsøster som er 9 år yngre, og ønsket et søsken til datteren min. Mannen som har to barn respekterer mitt ønske om to barn selv, samtidig som jeg respekterer hans ønske om å "bli ferdig" med småbarn. 
Vi er heldige, Mannen og jeg, det tok bare én måned denne gangen også. Og så kom dagen med "Hurra" og "Faen". ;P  1.april kunne vi sende mms av testen til bestemødrene, det var absolutt ingen aprilspøk. ;)
45 timer gikk og ingen kvalme kom. Oi....! Så deilig. Formen var faktisk bra de første 10 dagene av graviditeten, og det snek seg inn en guttefølelse. Det er "et kjent fenomen" at det er et overtall av jentebabyer når mor har hatt HG. Mamma har hatt to jentesvangerskap, begge med HG. Mormor har tre svangerskap bak seg, og var dårlig med de to jentene og ikke med gutten..... (Jada, det er visst arvelig også....)
Lørdag 14.april var jeg i Moss med Hedda, og denne dagen var dårlig. Hele dagen, ikke bare småkvalm og uggen. Skikkelig dårlig.... Er det begynnelsen på elendigheten? Søndagen var det tid for å reise hjem, og formen var såpass at Mannen måtte møte oss halvveis, for at vi skulle komme oss hjem. :/

Foto: Evil Erin

17.april tar jeg den første tabletten med kvalmestillende. Postafen, reisesyketabletter jeg til slutt hadde god virkning av i svangerskapet med Hedda. Vel, denne gangen hjelper det ikke. Absolutt ikke. Som sist blir jeg liggende i senga, kvalm, uvel og "lammet". Jeg orker ikke lese, jeg orker ikke se på TV, jeg orker ikke prate med noen og aller minst orker jeg å spise. Jeg klarer ikke lukten av mat, aller minst stekt/kokt mat. Mannen må ligge med ryggen til, jeg orker ikke at han puster på meg i senga. Og når han legger seg nydusjet er det nesten så jeg brekker meg, for en lukt.... Selv den herlige ungen min, som får komme opp i senga til meg innimellom lukter kvalmende. :'(
På en uke mister jeg 2 kg. Den neste uka mister jeg 2 kg til og så kommer oppkasten. Og det hjelper ikke å kaste opp, det tar ca tre sekunder før kvalmen er tilbake...
Siden jeg har gjort dette tidligere, og merker at det nå bare går en vei,  ringer jeg rett til gynekologisk sengepost, og får komme med en gang. Egentlig skal man gå via fastlege eller legevakt, men med min historie trenger jeg heldigvis ikke det... Møtet med legevakten sist var alt annet enn positivt, så jeg er glad de tar meg imot på gyn denne søndagen.
4 dager på sykehus, 7 liter intravenøst og testing av kvalmestillende før jeg får komme hjem. Med resept på Stemetil og Afipran.
Årene mine er ikke så glad i veneflonen, til slutt måtte vi ha hjelp fra anestesi, da det ikke var mer plass på hendene...

6 dager senere er det tilbake på sykehuset for intravenøst, totalt har jeg nå mistet 5,5 kg. Humøret er også langt nede. I svangerskapet med Hedda hadde jeg dager hvor jeg faktisk ønsket å miste barnet jeg bar på, å vite at om barnet bare blir borte, så vil kvalmen også det. Det har jeg jo opplevd selv. Denne gangen ønsker jeg bare å ikke være gravid - etter å ha fått Hedda klarte jeg ikke tanken på å miste. Det er tøft, å ønske seg et barn, men å ønske at man ikke bar på det. 
Denne gangen får jeg medisiner som hjelper. Zofran/Ondansetron intravenøst blir redningen. En medisin som ofte gis til kreftpasienter ved kjemo-/stråleterapi.... Og nå blir jeg på sykehuset til vi ser at jeg har virkning av tablettformen av Ondasetron også. Jeg tør rett og slett ikke å reise hjem før det. 260,- for 10 piller. Jeg trenger 3-4 i døgnet.... Det er absolutt verdt pengene!

Dagene hjemme er veldig varierende; noen dager er "gode" slik at jeg orker å sette på en vask, eller å være litt sosial i sofaen. I begynnelsen av juni har jeg en medisinfri dag, med barseltreff på kvelden. Andre dager ligger jeg bare i senga og sover. Energien er borte. Å dusje er en dagsjobb. Det må hviles hele tiden. Mannen må ta seg av alt. Matlaging er helt umulig, jeg blir kvalm av alle lukter. Tårene sitter løst.
Det første ultralydbildet - en stor trøst under innleggelsene, takk til legen som gjorde det kun for å gi meg litt trøst ♥

I slutten av juni fungerer jeg endelig ok med medisiner, og mat annenhver time. Fortsatt kan jeg ikke tilberede varm mat selv, men jeg klarer endelig å spise noe av det. Jeg orker å være med i halve utdrikkingslaget til ei venninne, jeg orker å ha bursdagsfeiring for Hedda og å ha besøk av feriegjester. Og så kommer det et par uker med elendig form igjen. Uke 18 er passert. Sist begynte jeg jo å jobbe på denne tiden, nå ligger jeg fortsatt i senga og orker ingenting. Stor psykisk nedtur. Uke 19.... uke 20....
16. juli er siste dag med medisiner, nå er vi kommet til uke 21. Jeg er halvveis i svangerskapet, 20 uker + 2 dager er unnagjort. Og endelig er jeg uten medisiner! I tillegg til det kommer energien snikende, sakte men sikkert orker jeg mer og mer. Denne uka (uke 27) er første uka jeg ikke må ha med meg matpakke i veska om jeg er utenfor huset, jeg er ikke lenger avhengig av å spise annenhver time. Det stabiliserer seg. Jeg kan bli litt kvalm om morgenen om jeg ikke spiser med en gang jeg står opp, og om jeg blir for sulten mellom måltider, men ellers er jeg kvalmefri.

"Hvordan er prognosen?

Hyperemesis bedrer seg utover i svangerskapet, men plager med kvalme oppleves hos 15-20% av de gravide også i tredje trimester, og 5% er plaget med kvalme helt fram til fødselen.
Kvalme og oppkast er ikke vist å ha skadelige effekter på barnet, men tilstanden kan påvirke livskvaliteten til gravide kvinner. Tilstanden har konsekvenser for daglige aktiviteter både privat og i yrkeslivet. Risikoen for at også påfølgende svangerskap skal kompliseres av hyperemesis, er 15-20% hos kvinner med tidligere historie med tilstanden, mens risikoen for kvinner uten tidligere hyperemesis er 0,7% i følge studier."
Kilde: NIH.no

Nå er jeg en av de heldige, faktisk - kvalmen slipper hos meg. Jeg kan slutte med medisiner etterhvert, sånn ca halvveis. Mange ligger på sykehuset i flere uker, de kaster opp hver dag i hele svangerskapet (bl.a. min mor) og noen kaster faktisk opp etter å ha født også! Mange, spesielt i land hvor man ikke har de sykegodene man har i Norgen (sykemelding og gratis helsevesen), får bare ett barn; de orker jo ikke gå gjennom dette flere ganger. Noen sitter igjen med økonomiske problemer, pga utgifter til helsevesen eller fordi de har måttet slutte i jobben. Selv om de har gjort den største jobben i livet....
Om du selv har, har hatt eller kjenner noen andre med Hyperemesis Gravidarum vil jeg anbefale noen sider på Facebook:
  • Denne gangen oppdaget jeg en lukket side for norske damer med HG - her skriver vi om dårlige dager, om gode dager og om alt rundt "faenskapen". Det har vært en utrolig god støtte denne tiden; mine venner og familie bryr seg jo, men de vet ikke hva det vil si å ha HG. Send meg en mail, så skal du få linken.
  • Hyperemesis Education & Research (HER) Foundation har en egen siden her - og vanlig nettside her
  • Hyperemeiss Gravidarum Awareness har en side her
  • Vi som er med i den lukkede gruppen, jobber med å lage en åpen side for pårørende og venner - Hyperemesis Norge, den finner du her
I tillegg jobbes det med en norsk nettside. 




Jeg var så "heldig" at jeg rett etter siste innleggelse fikk et nytt gallesteinsanfall, som medførte en ambulansetur til Hamar sykehus, nye netter på sykehus og smertestillende som trigget kvalmen enda mer. Det er nesten så du kan le av det. ;P Ikke akkurat da, da gråt jeg mest, men nå i ettertid er det tragikomisk.

Dessverre blir det ikke jobbing på meg i dette svangerskapet. Sist kunne jeg jobbe en del, frem til bekkenet nektet mer i 8. måned. Bekkenet har aldri blitt 100% igjen, og denne gangen kom smertene i 12. uke. Noen av oss er bare ikke "gode på å være gravide". Men nå er det også siste gang. ;P

Tusen takk til deg som har lest alt jeg har skrevet de siste dagene, og for kommentarene på gårsdagens innlegg, det betyr mye! ♥










PS: Lykkemamma har også stiftet bekjentskap med HG. Les hennes historie her

13 kommentarer:

  1. Hei! Utrolig bra at du deler.
    Jeg hadde også HG,i alle 3 svangerskapene. Alle 3 ble jeg innlagt,gikk ned 12,11 og 10 kg.
    Spydde fra uke 7 til uke 30,da ga det seg med meg. Det som var tilfelle hos meg var at ingen medisiner hjalp. Det siste du fikk,fikk jeg desverre ikke (kanskje det ville hjulpet),men de andre prøvde jeg uten hell. Tungt,men når man er ferdig er det verdt det. Men jeg glemmer aldri.
    Håpe formen er bra hos deg!
    Klem Christina

    SvarSlett
  2. Søteste fineste Vibeke ♥
    Trist, men viktig lesning, og jeg håper at flere skjønner at selv om det for de fleste ikke er en sykdom å være gravid, så er det virkelig det for noen.

    Det gleder meg at du nå er bedre ♥

    KLEM

    SvarSlett
  3. Hei!
    Minnene fra svangerskapet kommer opp når jeg leser di ein legg. Vær tapper, jeg klarte dessverre bare å fullføre et.
    Klem
    Maja

    SvarSlett
  4. Jeg synes du viser et stort mot som forteller din historie. Den er privat og svært intim, men samtidig veldig opplysende! Jeg hadde aldri tidligere hørt om denne tilstanden, men i løpet av to innlegg fra deg har jeg nå litt kunnskap om tilstanden. Tusen takk! Jeg håper resten av svangerskapet forløper uten altfor store komplikasjoner og at du finner tid til å nyte både magen og livet som er på innsiden.

    SvarSlett
  5. Hadde samme tilstanden i første svangerskap, men ikke i andre. Må si jeg føler veldig med deg! Det er et mareritt, det der! Godt å høre at du er bedre nå og kan nyte dagene mer. :) Klem fra Lene Ps kjempeviktig at du deler din historie, min datter var syk hele svangerskapet og led veldig. Mange som ikke vet om tilstanden, så opplysning er viktig. God lørdagskveld til deg, Vibeke. :)

    SvarSlett
  6. Flott at du deler, det er en situasjon som jeg ikke kan sette meg inn.... Men alt av klemmer og gode tanker sendes til deg for å ha gått igjennom dette to ganger.
    Du er sterk!

    SvarSlett
  7. Du e jammen meg god du!
    Ingen tvi om at det kan vera tøft å gå gravid :)

    klem

    SvarSlett
  8. Jeg føler virkelig med deg. I løpet av mine 3 svangerskap var jeg ikke kvalm en eneste gang, men 2. gangen fikk jeg gallestensanfall og måtte operere rett etter fødselen. 3. gangen fikk jeg bekkenløsning og måtte gå med krykker når jeg orket å gå. Det finnes mange plager man kan få ved svangerskap, men kvalme må være den værste. Jeg hater å være kvalm! Godt det verste er over nå, da. Lykke til videre! Ha en fin helg.

    Klem fra Eli:)

    SvarSlett
  9. Utrolig bra skrevet, og utrolig inforomativt. Du er tøff som orker å skrive om dette.

    SvarSlett
  10. Hei snuppi,
    Uff dete var heavy lesing. Har ikke visst at det var så ille :(
    Sitter her med ett par tårer i øyekroken ;p
    Du er tapper og modig <3
    Og veeeeeldig bra at du er bedre nå.
    Stor klem

    SvarSlett
  11. Jeg er glad for at du er en "stayer"! Og for at du lager så fine barn, selvom du ikke akkurat har den beste rugekassa jeg vet om :) Glad i deg ♥

    SvarSlett
  12. tusen takk for dette innlegget! Jeg er nå i uke 37 og sliter fortsatt veldig med HG, vondt å lese om andre men veldig trøstende også. er så vanskelig å finne noen som forstår.

    SvarSlett


Bloggurat

Bloggurat
Related Posts with Thumbnails