I dag er det siste dag på jobb ved Norema. Nå har kroppen min sagt stopp. Nå har "endelig" hodet mitt forstått det. Og det er trist og sårt, men nødvendig.
Dette blir et innlegg med mye skriving, det er kanskje ikke interessant for andre å lese om, men på denne måten får jeg skrevet det ut av meg, om dere skjønner? Og ja, jeg kunne gjort det i en bok, men så vet jeg også at mange andre sliter med mye av det samme....
Dere som ikke orker sykdomsprat kan se på bildene av det nye fine Norema-kjøkkenet mitt....vårt.....! ;)
Vi har hele tiden visst, etter svangerskapet med Signe som slet mer på et allerede dårlig bekken, og et allerede varierende sykdomsbilde pga. fibromyalgi, at jeg ikke ville klare 100% jobb når mammapermisjonen var over, mest sannsynlig max 50%....
Vi har hele tiden hatt god dialog om dette, siden Norema dessverre ikke har annet enn 100% stillinger i butikken (mtp oppfølging av kunder osv., og det er helt forståelig). Vi begynte med møter i februar tror jeg, og permisjonen var over i august. ;)
Siden august har jeg jobbet 50%, med tilskudd fra NAV. Min vikar, som har vært der siden jeg ble gravid og syk er fortsatt vikar for meg, og jeg har jobbet "utenpå". Det har vært utrolig godt for sjel og psyke å kunne jobbe noe, å få brukt hodet og være til nytte, selv om det kun ville være for en periode (man får jo bare noen måneder med støtte fra NAV). Jeg er veldig takknemlig for muligheten hos Norema også, for at de ville ha meg der. ;)
Dessverre ble vi syke hele gjengen rett før jul, og mens de andre blir friske etter et par dager hangler jeg fortsatt. Formen er vekslende, man går med en følelse av å brygge på noe uten at noe bryter ut og små sår bruker uker på å gro.... I begynnelsen av januar brukte jeg alt jeg hadde av energi på å klare å være på jobb i 50%, på å ikke være syk de få dagene jeg jobbet. Etter mye og mange tanker (og tårer....) har jeg, i samråd med lege, kiropraktor, oppfølgingsenheten Frisk og ikke minst sjefen min, bestemt at min jobb fremover blir å bli frisk (!).
Vel, i alle fall friskere enn hva jeg er nå. ;) Jeg skal over på glutenfri kost (pga intoleranser) og jeg skal trene lett, og forhåpentligvis ofte. Jeg skal bruke min energi på meg og min helse. For å bli bedre, for både meg, familien og ikke minst for jentene mine.
Jeg måtte si stopp.
Og jeg er faktisk stolt av meg selv for at jeg klarte det. At jeg så hvor det bar, at jeg måtte stoppe og ta tak. At jeg klarer å tenke på meg.
Jeg kommer sikkert til å være ganske frynsete i dag, lettrørt som jeg er. For det er trist å måtte slutte og det er sårt fordi man må, når man ikke vil. Men det er nødvendig.
Februar blir for meg, og oss, en ny start. Januar har hatt mye sykdom, så kanskje vi sier at 2014 har 11 måneder? ;)
// Vibeke
SPAGETTI ALLA CARBONARA
for én dag siden